TEKST
Jeg skriver tekster innenfor en rekke sjangre; dramatikk, sangtekster, poesi og skjønnlitteratur. Under er et par utdrag fra ulike prosjekter:
VADMELSBANDEN
Utdrag fra “Mannen og Kråka” (2021):
en blodrød stavkirke
øverst på den øverste toppen
mannen følger kirkestien
han åpner dørene til kirka og trer inn
koret synger
han arbeider med å heve kirkebåten opp i taket
han klatrer opp til toppen
han fester nakkjen
og det blir stille
mannen:
jeg har levd et liv
jeg har drukket
spist
sunget
og danset
jeg har arbeidet hardt
jeg har vært glad og trist
men nå
er det over
jeg vil sørge
gråte
og si:
det er så vondt
å måtte dø
hvorfor kan vi ikke bare slippe
det er så trist at alt det vakre må dø
jeg vil lyve
og si
at vi skal leve evig
at vi skal synge viser sammen
og drikke oss fulle
og sovne i lyngen
men jeg må forsvinne
jeg må inn i skogen, ned i fjorden, inn i fjellene, luktene, sagnene, kvistene
jeg må forsvinne
jeg må forvandles, bli til stein, bølger, lyng
jeg rope, synge, gråte, slå, sparke, og så må jeg forsvinne
dere må ikke lete, jeg blir en stein, en fisk, en kvist
dere må ikke lure, for jeg er sikker
jeg må forsvinne
i høsten
i mørket
jeg gråter
og gråter
det blir en dam
det er så godt
å måtte leve
det er så vondt
å måtte dø
mannen setter fakkelen sin mot kirken
hele byggverket tar fyr
koret synger
korpset spiller
kirka
mannen
og
kråka
brenner
ROMEO & JULIE
Utdrag fra min nyskriving av Shakespeares tekst til oppsetning på Teatret Vårt (2019):
Pil:
Og plutselig befinner du deg 3000 meter over bakken flyvende i en helt sinnssyk fart. Du flyr over hele denne fucka kloden vi har blitt kasta ned på. Og der oppe har du ingen holdepunkter, ingenting du kan ta tak i. I 3000 meters høyde finnes ingen betryggende vennskap, ingen mor å løpe gråtende hjem til, ingen suppekjøkken, ingen lokal forening med pensjonister som stiller opp i krisesituasjoner. Du er bare lille, håpløse deg, i full fart på vei vekk fra alt du kjenner, alt du trodde du kunne stole på. For i denne sinnssyke verden vi lever i, blir vi kasta veggimellom uten å be om det. Vi blir slått ned av fjorten knyttnever uten forvarsel. Denne helt sinnssyke følelsen som sniker seg innpå oss. Dette uforutsigbare, vanvittige kaoset vi tror på. Tilsynelatende det eneste vi ønsker oss, å bli kasta inn i en fjellvegg i 300 kilometer i timen uten forvarsel. Å fly alene gjennom atmosfæren, kald, varm, apatisk, hyperventilerende. Har jeg bedt om det her? Hva har jeg gjort for å få dette kasta i trynet? Her går jeg rundt og er en god venn, en lydig samfunnsborger. Jeg prøver å gjøre mitt ytterste, jeg betaler skatt, jeg leier en gammel dame over gata, jeg plukker søppel fra bakken. Også er det dette jeg får tilbake.
Verden er et sted for folk med kontroll.
Verden er et sted for parmiddager, pedagogisk sunne relasjoner.
Verden er et sted for dem som ikke ramler utfor kanten, for dem som får mattestykket til å gå opp, for dem som ikke er redde, for de rasjonelle, for de fornuftige, for dem som ikke vandrer inn på en random fest og blir slått i trynet så hardt at de flyr 3000 meter over bakken og ikke veit noen ting lenger.
Jeg hører tydeligvis ikke til her.
Jeg flyr vekk.
SINNSSYKE MENGDER VERDEN (monolog/poesi)
Utdrag fra monolog/langdikt (2020):
Og derfor gjør jeg følgende:
Jeg går ned på den indiske restauranten på hjørnet, bestiller den sterkeste retten på menyen. Mannen bak skranken ser på meg med et blikk som sier «er du helt sikker på dette?» og jeg nikker bekreftende. Jeg tyller i meg den altfor sterke maten, jeg kjører magesekken min ned i søla, og så går jeg opp igjen, ut på balkongen, og venter på magestormen som må komme. Og så spyr jeg ut over balkongkanten. Jeg spyr og spyr og spyr. Og når jeg føler meg helt tom, heller jeg nedpå to liter vann og spyr opp det også, jeg tømmer meg, jeg må bli helt helt tom. Og så setter jeg på musikken som fyrer av tårekanalene mine. Jeg lener meg igjen over kanten og griner, griner ut alt jeg har. Jeg snyter meg tom for snørr, spytter meg tom for spytt, roper meg tom for ord, klipper av meg alt håret, hiver alle klærne mine ut på gata. Og folk som går forbi ser ikke på meg med vantro, neida, de skjønner dette. De nikker anerkjennende opp mot der jeg står, en av dem gir meg en motiverende tommel opp.
Og så, naken og tom, går jeg ned trappene, ut i bakgården. Jeg stjeler en sykkel, og drar avgårde. Jeg sykler gjennom gatene i byen min. Jeg sykler i den eneste retningen som gir mening, vekk vekk vekk vekk. Etterhvert blir bebyggelsen tynnere, trærne fler. Timer går og jeg befinner meg etterhvert på en landevei, jeg lukter havet i det fjerne, jeg girer om. Jeg kommer til en ubefolket strand, og jeg fortsetter, sykler ut i havet, lar sykkelen forsvinne i dypet, svømmer videre. Jeg ser meg ikke tilbake, men merker likevel at fastlandet gradvis forsvinner bak meg. Jeg svømmer opp i vannoverflaten, og med intense svømmetak letter jeg fra overflaten. Jeg svømmer opp i atmosfæren, opp mot skyene, forbi skyene, opp i flere tusen meters høyde.
Og oppe i høyden kjenner jeg at jeg er tom nå, helt tom, helt naken, og rundt meg på alle kanter forsvinner luften, jeg svømmer ut i vakuumet, ut i verdensrommet, vekk fra alt. Tilslutt kjenner jeg at ingenting påvirker meg, ingen tanker, ingen sanseinntrykk, ingen relasjoner, ingen følelser. Og det er ikke bare jeg som er tom, alt rundt meg er tomt. Og så lukker jeg øynene, og slipper taket.
SINNSSYKE MENGDER VERDEN (teaterstykke)
Utdrag fra forestilling satt opp på Grusomhetens teater (2015):
(Nesoddbåten kjører ut av kurs. Ut av oslofjorden, ut i atlanterhavet, osv. Tilslutt blir det mørkt, og en av skuespillerne leser teksten under inn i en mikrofon.)
Vi seiler ut på åpent hav.
Vi ser ikke land i noen retninger.
Vi løftes fra vannoverflaten og stiger opp mot skyene. Over skyene.
Vi seiler ut av atmosfæren.
Vekk vekk vekk vekk.
Vi lever på vestlandslefser og brus fra vendingmaskinen.
Vi cruiser forbi alle verdens land.
Vi passerer hav.
Vi passerer fjell.
Vi passerer utgaver av oss selv.
Og selvom du tenker at vi forsvinner.
Selvom du tenker at vi fordufter fra jordens overflate, så er vi 100 % tilstede her oppe.
Vi prater like mye som før.
Vi krangler like mye som før.
Flørter like mye som før.
Og det er vondt at man ikke lenger er barn.
Og det er vondt å slå opp med en kjæreste man så for seg å dele livet med.
Og det er vondt å se den ene tingen etter den andre forsvinne.
Men det er et helt enormt univers vi driver og vandrer rundt i.
Sinnsyke mengder, er det.
Vi kommer til å forsvinne, igjen og igjen. Kjærester, venner, hus, penger, gleder, sorger, alt forsvinner.
Men vi er fortsatt et sted.
Bare. Noe nytt.
Fint, eller vondt.